Energy > Out

0101

Om 3 dager så har jeg matteeksamen. Om 3 dager er denne fuckings eksamen ute av verden. Om 3 dager er jeg fri. Nå skal jeg faen meg klare det!
Jeg har ikke ord på hvor mye jeg gleder meg til å få denne eksamen ute av verden. Det har vært en byrde for lenge og når den er ute av verden skal jeg brenne mattebøkene som hyllest for at jeg er ferdig. Nå er eksamensnervene mine så høyt at jeg mister nattesøvnen, jeg klarer ikke å konsentrere meg og jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn matte. Jeg er så klar for å fullføre og bestå denne eksamen.

IMG_7841I morgen så drar jeg til Tromsø i en hel uke for litt ferie og avslapping. Eller hovedsakelig er det fordi jeg skal ta eksamen, men tar likeså godt to fluer i ett smekk. Gleder meg enormt til å besøke byen, møte venner og familie og bare kose meg. Eksamen min er på onsdag, så da har jeg god nok tid tid til å bare slappe av resten av tiden.

Å føle at du bidrar

Mobbing er galt. Det finnes ikke noe unnskyldning for mobbing. Mobbing er galt. Jeg er så uendelig glad for at mobbing har kommet seg langt opp på dagsorden over hele landet. Det viser at folk bryr seg og de ønsker å gjøre en forskjell.

09

Mobbing er en av mine hjertesaker og jeg er villig til å gå langt for kampen mot en mobbefri hverdag for alle. Tirsdag ble jeg, Tonje og Margit, som alle har opplevd mobbing, invitert av Helse- og Sosialfraksjonen til Arbeiderpartiet til Stortinget for å fortelle våre innspill til de som stortingspolitikere. Aldri før har jeg jobbet så langt opp mot stortinget med mine hjertesaker og jeg føler at tiltakene som Arbeiderpartiet kommer med i mobbeproblematikken er de gode løsningene. De gode svarene og løsningene finner vi sammen i fellesskap.

20141118_085458

Jeg har hatt to fine dager i Oslo, godt å være tilbake og godt å være ordentlig engasjert igjen. I tillegg til å møte på Stortinget hadde jeg et veldig fint møte med United Bloggers. Hva som foregikk på møte skal jeg ikke røpe med en gang, men masse gøy på gang! Håper alle har hatt en fin start på uka og at dere får en enda bedre fortsettelse. :)

 

”Bryr du dæ egentlig?”

Hadde du brydd deg om du så en gutt bli trakassert for sin seksualitet midt på gata? Hadde du det? Hadde du brydd deg om en gutt ble trakassert på bussen? Neppe.

09
Noen hadde kanskje vært tøff nok å hjulpet til, men av de finnes det ikke mange. I morgen kl 20.00 på Tv2 går 5. episode av ”Hvem bryr seg?”. I den episoden er jeg med som sannhetsvitne til de situasjonene som angår unge homofile gutter. Jeg var sjokkert når jeg fikk se hvilke reaksjoner det var fra de rundt i en slik situasjon. Jeg kan ikke si noe annet enn at dere burde få den med dere. Noe mer åpen er det få som har sett meg.

 

Put the gun down

Savnet meg? Det har dere sikkert ikke. ”Der er han jævla sippekoppen som ikke er fornøyd med noe”, det er garantert det dere tenker nå.

Ikke vet jeg hva jeg skal fortelle til de som nå enda leser bloggen min, hvis det er noen. Livet mitt har overhodet ikke vært så bra de siste ukene, selv om at det ofte kan se sånn ut som jeg har The Best Time Of My Life. På alt av sosiale medier poster jeg alltid en annen versjon av hvordan virkeligheten er. Det kan jeg ikke noe for, det er bare en medfødt skade. Og for dere som enda ikke har fått det med dere så er jeg den aller beste til å skjule det jeg faktisk føler. Sånn egentlig litt skumle greier, men sant. På den positive siden er jeg på en mye bedre vei i de kommende ukene. Mye på gang, mye reising og tilbake til mitt gamle liv. Det er slik jeg vil ha det.

10724933_1487358174874419_984624163_n

Til helgen reiser jeg en langhelg til Tromsø for å møte Ungdommens fylkesting i Troms og noen Russiske ungdommer som samles for å løse morgendagens utfordringer. Spennende blir det i alle fall når lille meg skal være vert for de russiske ungdommene, wish me luck!

Det gjelder ikke bare kvinner.

Jeg har ikke ord på hvor mye dette provoserer meg. Toppen av hodet flyr snart av! Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å vite helt hva med det som provoserer meg. Om det er at det blir kun fokus på kvinner når det er snakk om slik trakassering eller at dette faktisk skjer i store byer i Norge hver eneste kveld.

Hver eneste dag som går, når mørket faller over byen skjer det ting som folk flest kanskje ikke tenker så mye over. Det skjer så fort at du klarer ikke å ha en ordentlig reaksjon på det. Men joda, dette er realiteten til mange og jeg kan ikke fordra det.

For å gjøre ting litt mer klart med noe av det som provoserer meg. For det første når det gjelder denne stereotypiske trakasseringen mot kvinner(hvis jeg kan kalle det stereotypisk), blir jeg lettere provosert når det som oftest er kun fokus mot kvinner, kvinners kropp og utseende. Det er ikke det at jeg mener at det ikke bør være et stort fokus mot kvinner i denne saken, men slik trakassering angår også andre ”grupper” enn bare kvinner. Og disse gruppene burde også fokuset rettes mot. Jeg er homofil og en slik trakassering opplever jeg stadig vekk når jeg går i Oslos gater på kveldstid. Som dere sikkert skjønner er jeg ikke kvinne, men jeg opplever også slik trakassering.

ssdsfLes saken fra Tv2 her: http://www.tv2.no/2014/08/15/nyheter/ikkegreit/5885579

Den type trakassering som jeg opplever er heller ikke helt av samme type, men i liket med denne saken går det også ut på mitt utseende og på meg som person. ”Vil du suge pikken min?”, ”Være med meg bak hjørnet en tur?”, ”Du burde bli mer som en gutt” er eksempler på hva menn i Oslos gater sier til meg. Og ikke for å snakke om blikkene og de forskjellige håndbevegelser som menn gjør mot meg som er like forstyrrende som en levende elefant sittende på et toalett. Og  for å være helt klar på hvilke mennesker som gjør dette mot meg, er det kun snakk om menn.

Når jeg leste denne saken og så videoen gikk det noe opp for meg, nettopp at dette skjer faktisk også meg i Oslo veldig ofte. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har tenkt så mye på det tidligere, men tror det handler litt om at jeg har vendt meg til å ikke bry meg særlig om slike ting. Men når de er så påtrengende, ekle, uhøflig og viser overhodet ikke respekt for dem de snakker med, burde man sette lys over saken.

Som reporteren sier i videoen:”Hver eneste dag blir Norske kvinner trakassert på gata. Ute på byen, på bussen eller på vei hjem fra jobb.”. Men dette skjer også med meg, gutt, Finnmarking, 18 år, og jeg er ikke alene om å bli trakassert på gaten av menn, men som ikke er kvinne. Kanskje det ikke er like mange som kvinnene er, men vi kan ikke tro at dette ikke skjer med andre enn kvinner.

Som jeg prøvde å fram litt lengre opp i teksten mener jeg overhodet ikke at kvinner ikke burde få oppmerksomhet i en slik sak, men det finnes også andre som blir trakassert på denne måten og vi må hjelpe andre også med å kunne gå trygt i Oslos gater.

Psst.. Snart sommerferie, sa du??

Hola! Nå kan jeg klappe meg selv på skulderen, ta det (nesten) med ro og ta sommerfeire med god samvittighet. Nå har jeg fullført siste eksamen iløpet av 13 års skolegang og jeg har ikke ord på hvor deilig det føles. Gjennom mange år har jeg alltid sett og hørt fra alle andre om hvor deilig det har vært å avslutte VGS. Nå kan jeg endelig skjønne hva de mener! Herlig følelse!

I skrivende stund er jeg egentlig veldig stressa angående denne flyttingen osv. Det er kun 3 dager igjen til jeg flytter og jeg føler at jeg ikke har en eneste ting i orden. Jeg er ikke ferdig med å pakke, jeg må vaske hybelen og alt er bare rot for tiden. Det eneste som er positivt er at jeg er ferdig med Tromsø på fredag og kan begynne en ny start i Oslo.

Ligger i gresset og ”later” som jeg jobber

Jeansene kan skiftes ut med shorts, ullgenseren med singlet og ullsokker med ankelsokker. Sommeren er kommet til Nord-Norge. De siste dagene har været i Tromsø vært helt ubeskrivelig! Skoledagene går så mye enklere når man kan ligge ute i sola og jobbe med det lille av skolearbeidet som finnes.

Vi var tidlig ferdig med skolen igår, det er 3 dager til sommerferie, 9 dager til jeg flytter til Oslo og livet er rett og slett herlig! Nå kan dagene bare flyte av gårde, for nå er jeg klar for nye utfordringer!
Igår dro jeg og noen venner til Bukta for å ta livet med ro i den deilige sola. #Buktalove. Vi endte opp med å ligge å sole oss i vel 6 timer, og jeg ble solbrent(!!). Det var virkelig et øyeblikk for meg. Senere på kvelden avsluttet jeg kvelden med Mats og Anja med Kino etter en herlig dag.

1401784798923 copy

1401800117409 (1) kopi

Store deler av dagen igår ble kun brukt til å ligge ute å sole seg, spise is, høre på sommer musikk og bare nyte livet. Dette kan jeg virkelig bli vant med. Nå skal det jobbes hardt med siste eksamen som er på fredag, ønsk meg lykke til! Ha en fin dag videre alle sammen! :-)

Min historie som ung homofil i Finnmark (18.11.12)

Igjennom tiden har jeg hatt mange blogger. Ikke akkurat noe av det jeg er mest stolt av. Men ettersom jeg har hatt mange blogger, er det mange innlegg som kommer litt i glemme boken. Det innlegget jeg deler videre her er ett av de, og jeg tar et tilbakeblikk på et innlegg som har betydd mye for meg siden da. Innlegget er skrevet for godt 2 år siden og det handler om min historie som ung homofil i Finnmark.

Here we go: Min historie som homofil, kan jeg ærlig si at den begynte fra jeg ble født. Jeg har alltid vært den gutten som var med jenter. Jeg lekte faktisk med barbie når jeg var liten. Og jeg har alltid likt gutter. Allerede når jeg gikk i første klasse, var det ikke jenter jeg ble små forelsket i. Det var gutter. Jeg tenkte ikke akkurat så mye over det der og da, med tanke på at jeg faktisk bare var et barn. Det var det som falt meg best inn. Det var normalt for meg.

Det var vel ikke før i 4.klasse jeg faktisk begynte å tenke at nå BURDE(legg merke til at jeg skriver burde) like jenter også. Da hadde jeg sett at alle andre gutter i klassen min likte jenter, og da ville jeg også gjøre det. Jeg ville jo ikke være ”unormal”. Sånn var det for meg ganske lenge. At jeg prøvde å like jenter. Noe som jeg ikke klarte. Jeg hadde bare gutter på hjernen, og selv skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg bare hadde det. Allerede i 6.klasse skjønte jeg at JEG er homofil. Jeg klarte bare ikke å like jenter. Vet ikke om det har noe å si med at jeg hadde bare jentevenner på den tiden, og at jeg ikke klarte å se på de som noe annet enn venner.

På den tiden, hadde jeg veldig langt hår. Noe som var veldig inn for gutter på den tiden. Det som skjedde da, var at siden jeg var bare med jentegjengen, ble jeg ofte kalt for en jente og homse. Andre folk tenkte faktisk ved første inntrykk at jeg var en jente. Noe jeg ble veldig lei meg for, men samtidig så skjønner jeg hvorfor de faktisk trodde det.
En gang når klassen min fikk en ny lærer sa hun til meg: ”Ikke flørt så mye med guttene”, fordi hun trodde jeg var jente.

10178433_10151994591606951_830245219_n

Det at jeg ble kalt jente av både voksne, og de på min alder gjorde at jeg faktisk ble sittende gråtende på kveldene fordi jeg var så lei meg. Jeg ser ikke på det som noe tungt akkurat nå, men der og da var det en tung tid for meg. Jeg gikk faktisk bare i sjette klasse.

I 6.klasse og opp over til 8.klasse var det dager hvor jeg sto opp, så meg i speilet og sa. Hvorfor er du homo?Hvorfor akkurat meg? Hvorfor, av alle menneskene på jorda, var det meg som måtte være homofil? Det høres kanskje ut som at jeg hadde det veldig dårlig når jeg skriver dette. Men egentlig hadde jeg det faktisk veldig fint på ungdomskolen. Selv om at jeg tenkte dette. Jeg lærte og stenge de følelsene litt ute samtidig som jeg levde livet mitt.

Det var tider jeg sa til meg selv, når jeg var på skolen og med venner at: Sigurd, fra og med nå, så er du hetero. Du er hetero. Tenk at samfunnet(spesielt siden jeg kommer fra en liten plass i Finnmark) er så ille at jeg faktisk ville prøve å endre den jeg er pga. at jeg ikke ville være den ”eneste” osv.

Sånn hadde jeg det helt fra 6. til 9. ca. Helt til jeg begynte å prate med andre homofile, fikk noen flørter, og faktisk tenkte over at.. Dette må du gjøre noe med.
Den første jeg kom ut til var Stephen. Det var vel han som først satte tanken inne i hodet mitt at jeg måtte finne meg selv og begynne å gjøre noe med saken. Noe som hjalp meg veldig! Andre som også hjalp meg, var Henrik Andre. Han hjalp meg mest i perioden i 10.klasse, hvor jeg var like før med å komme ut. Henrik, jeg savner deg, for hvert minutt som går. Og er ufattelig gla i deg. + At det var mange andre homofile rundt om kring i hele landet som hjalp meg. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg fikk.

I januar, noen måneder før jeg kom ut, fortalte jeg det til Mamma.  Det var en utrolig deilig følelse å bare å ha fortalt det til mamma. Hun var utrolig støttende, og sa at hun hadde skjønt det en god stund. Noe som gjorde det litt enklere for meg å fortelle hele historien til henne. Det var utrolig tungt for meg og si ordene: Mamma, jeg er homofil. Men det ble enklere etterhvert.

Etterhvert fikk jeg noen flørter, enda når jeg var inne i skapet. Og jeg begynte å henge litt med andre homofile(10.ende). Når jeg hang med dem, sa jeg til andre som jeg også var med at: Du, ikke si til andre at jeg ikke er åpen. Da fikk jeg i svar: Hva? Er du ikke åpen? Da hadde de allerede tenkt ut i fra at jeg var med en annen homofil og var gutt, så var jeg homo. Noe som enda sjokkerer meg. Til slutt endte det med at jeg sa til en annen homofil fra Finnmark: Vet du. I neste uke, skal jeg komme ut av skapet. Og det gjorde jeg! I mars, i tiende klasse kom jeg ut av skapet. Det er noe av det største og beste som har skjedd i livet mitt. Aner ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg faktisk enda ikke var kommet ut. Rundt i 10.klasse hadde jeg begynt å legge planer med at jeg skulle komme ut når jeg begynte på vgs. Heldigvis for meg, klarte jeg å gjøre det før den tid.

aaaaaa

Da jeg kom ut, husker jeg at jeg sendte melding til en god venninne av meg, Miriam. Jeg hadde en lang samtale med henne, og jeg bestemte meg for å fortelle henne det. Jeg vil legge til at den dagen jeg kom ut, hadde jeg nettopp kommet ut av mitt første AUF møte. Hvor jeg ble medlem. Jeg vet at det møtet fikk meg også til å innse at det er faktisk ingen forskjell på om jeg er åpen eller ikke. Jeg er meg selv, ingen andre.

Dagen etterpå var livet mye enklere. Jeg hadde fortalt det til et nært menneske til. Jeg husker jeg dro til Alta med søster dagen etter. Miriam fortalte meg at jeg burde fortelle det til søster. Jeg prøvde hele dagen, men klarte det ikke. Når jeg kom hjem, dro jeg på et styremøte. På det styremøte pratet jeg hele tiden med Miriam på meldinger. Følgte ikke så mye med på hva som skjedde under møtet. Hun presset meg til å si det. Jeg ser ikke på noe negativt i at hun faktisk presset meg. Jeg ville jo også det. Under det styremøte, endret jeg facebook’en min, hvor det da sto: Sigurd Jakola er interessert i menn. Jeg sa til Miriam at hun kunne si det til hvem som helst at nå hadde jeg kommet ut av skapet. Jeg dro ut av møtet, ringte mamma og sa: Mamma, jeg har sagt til Miriam at jeg er homofil. Kan du si det til Pappa og søster? Mamma sa det til søster og de sa det videre til resten av familien min. Det var enklest for meg. Jeg slapp å si det personlig.
Etter møtet, braaaaaste det inn meldinger, telefoner og hele pakka med gratulasjoner. Og plutselig hadde alle mine nærmeste fått vite det. En helt ny verden for hele meg.
For at alle andre også skulle vite det, skrev jeg en facebookstatus om at nå er tiden kommet for at jeg skal være meg selv. JEG er homofil. Jeg ble bare mer og mer glad jo lenger tiden gikk. Jeg ble så glad for at alle andre ble glad på mine vegne. At verden aksepterte meg for den jeg egentlig var. Ute av det skumle skapet.

ddd

Det å plutselig bli den ”eneste” i et lite samfunn(Bor i en kommune med 5-6.000), kan være veldig tungt. Som ung homofil i Finnmark, så har ikke jeg personlig opplevd så mye mobbing eller diskriminering innen dette temaet. Det vært episoder hvor ungdommer har åpnet vinduet i en bil å ropt til meg: Jævla homse. Og det har vært episoder med noen småunger i bygda mi. Ungene er alt fra 2-6 klassinger. F.eks når jeg går en tur eller møter på dem, så spør de meg: Hvorfor er du homo? Er du en jente siden du er homo? Du går med veske, er det en homoting? (Bare for å si det, så gir jeg ikke noe oppmerksomhet til de. De gjør dette for å få oppmerksomhet, og da vil ikke jeg gi det de vil ha når de gjør en så stygg ting.)
Det at noen småunger sier sånt til meg eller med det første jeg nevnte, bryr jeg meg ikke noe om. Det er det eneste jeg har opplevd innen mobbing osv. Og jeg er ikke den personen som tar meg nær av dette. Det som sjokkerer meg, er at det er faktisk mennesker som finner på gjøre dette. At små unger ikke har andre ting å gjøre i livet enn å være ”kul” og plage en annen som skiller seg ut. Det sjokkerer meg så mye at jeg faktisk ikke klarer å snakke om det.

Helt siden 6.klasse og til jeg kom ut, har jeg hatt følelser som ikke kan beskrives. Jeg ser tilbake og tenker at, hadde jeg det så ille? Hvordan var det egentlig for meg å vokse opp i et lite miljø som det jeg faktisk gjorde? Er det andre som også har det slik? For det er det nemlig. Flere enn det vi tror. Det er faktisk så ille at noen bestemmer heller for å ta livet sitt, enn å faktisk si sannheten. DET kaller jeg ille.

Jeg tenker at. Det å komme ut av skapet, krever stor selvtillit, mot, glede, og kraft til å stå på sine egne ben. For noen er dette en veldig enkel prosess, som kanskje bare varer i noen sekunder. Men for andre, er det en prosess som kan vare i alt fra 1 til 40 år.
Hvorfor kan ikke alle bare være seg selv fra begynnelsen? Uten noen meninger om alle andre. At vi lever livene uten at det finnes noe skap og kommet ut av. At alt bare skjer naturlig for absolutt alle? Alt hadde vært enklere, hvis dette hadde vært realiteten.

Fra tiden etter jeg kom ut av skapet: DEN tiden kan virkelig ikke beskrives med ord. Jeg fant ut at verden er helt annerledes. Jeg fikk enda nærmere venner, fikk bedre selvtillit, og klarte å være meg selv 100%. Noe som betyr utrolig mye for meg og den jeg er idag. En følelse inne i kroppen som alle fortjener å ha. Jeg trives med den jeg er. Jeg kan snakke om kjekke gutter, flørte med gutter, jeg kan være god venn med gutter, være meg selv uansett hvem som er med meg. Fordi JEG er åpen homofil.

Jeg tror at det er mye vanskeligere for oss som bor i Finnmark og komme ut av skapet. De fleste som er homofil i Finnmark, kommer ikke ut før de flytter til større byer hvor de har flere som er som dem. For da er de ikke alene. Jeg vet selv at det er tungt og være den ”eneste”. Her hvor jeg bor er det ikke mange på min alder som er åpen homofil. Jeg vet at det er flere som er inne i skapet, men som ikke tør å komme ut pga. miljøet de er i og de er redd for hvordan andre kommer til å reagere. Det skjønner jeg jo, det er tungt. Men jeg sier til dere: Det blir bedre, og det er verdt det!

Så, dette var da min historie som homofil. Det er sikkert en hel del som jeg har glemt å skrive om. Men jeg tror jeg har skrevet det meste som dere trenger å vite. Hehe.

1467279_10151705343922443_563902185_n

Når jeg har fortalt dere dette, så skal jeg skrive litt om homofili i andre miljø og hva jeg mener om det:

1. sak som irriterer meg litt innen homofili er: Det er mange som kommer med utsagn som går ut på at det å være homofil, kommer fra det miljøet du er oppvokst i. Noe som er HELT feil. Du blir født som den du er. Jeg var født homofil lenge før jeg skjønte det, lenge før jeg faktisk kom inn i jentegjengene. Utsagnet kan stemme veldig godt i mitt tilfelle. Men ikke i alle andres fordeom. Jeg vet om mange homofile som er bare med disse ”gutte”gjengene, som også er homo. Det å være homo, handler ikke om hvem andre du har ”fått” det fra. Det er ikke noe du ”får”, det er noe du ER.

2. en annen sak som irriterer meg med homofili er:.. Jeg personlig er kristen. Jeg får veldig mange spørsmål om det går an å være kristen når du er homofil. ?Er ikke bibelen og Jesus imot homofili?. Jeg kan si til dere at: I bibelen står det at det å ha sex med det samme kjønn er synd. Det er greit i seg selv. Jeg i så fall, mener at vi skal slutte å være konservative og tolke bibelen med tanke på hvilket samfunn vi lever i dag. Selv om at det står i bibelen at det er synd, betyr det ikke at Gud ikke kan være meg nær. Gud er med meg, jeg tror på han, jeg vet at han er der. Det handler om hvilken kjærlighet man har til hverandre. Deg, meg, oss. Ikke hvilken seksualitet man har. Er kanskje litt vanskelig for dere å forstå, men det er faktisk sånn verden er. Jeg har min tro, det er kristendom. Gud er med meg overalt hvor jeg går.

Vel, da er jeg ferdig med det jeg skulle fortelle dere. Jeg vil si at: Hvis det er noen gutter eller jenter som er inne i skapet som leser dette. Kontakt meg! Jeg kan hjelpe dere. Dere kan få ubeskrivelig mye hjelp av å snakke med andre om hvilke situasjoner dere er i! Hvis dere trenger hjelp eller vil ha hjelp, kontakt meg på mail: kontakt@sigurdjakola.com eller facebook: Sigurd Jakola. :-)
Så vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger om hva dere synes om innlegget mitt, hva dere tenker om det jeg skrev(hvis du leste hele).

Tusen takk for meg. Hade.

”OMG, vi er så sykt yolo”

Dagene mine her i Tromsø går i ett for tiden. Det er snakk om eksamen, pakking, flytting osv. Lista er utrolig lang på hva som skal gjøres, og tiden for flytting sørover nærmer seg med stormskritt. Hvis det er noe jeg gleder meg til å gjøre, er det virkelig å få litt ferie, sommer og kos. Kun 1 uke igjen til jeg har uoffisielt sommerferie og det kommer til å bli SYKT digg.

Igår var jeg og noen venner av meg sykt yolo. Eller, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal kalle det. Men vi fant ut at vi ville dra til Finland på roadtrip. Vi hadde ikke noe grunn til hvorfor, vi ville bare dra ut å utforske litt. Da dro vi på en spontan-tur til Finland.

Screenshot_2014-05-31-23-19-31 kopi

Screenshot_2014-05-31-23-19-38 (1) kopiPå turen dro vi innom de få butikkene som fantes i Kilpisjærvi, og tro meg det var ikke mange. Kilpisjærvi ligger rett overfor grensen fra Troms og det er så og si bare en slette med en butikk og en resturant. Men koselig var det! Vi fikk en god handel, en god tur og gode minner! Det var virkelig en fin lørdag!

IMG_20140531_220525

Fant meg også noen utrolige fine dukker! Måtte virkelig bare være ordentlig turist å ta bilde med de. #TuristiFinland

Homokampen er ikke over. Be Gay, Be Proud.

Når noen hevder at homokampen er over, at vi har kommet så langt at vi ikke trenger å kjempe mer, at nå er alt bra for homofile i dagens samfunn, blir toppen min rød av irritasjon.

_SIA7134 kopi

Homokampen er overhodet ikke over. Det går ikke en eneste dag hvor jeg ikke hører noen bruke ordet ”gay” som noe negativt. Det går ikke en eneste dag utenom at jeg leser i forskjellige medier at homofiles rettigheter er krenket. Det går ikke en eneste dag hvor flere hundre homofile blir krenket, hetset og banket ned på grunn av sin legning. Er det rett? Jeg er homofil, og hvis noen står i mot mine rettigheter som homofil kan dere banne på at de får høre det. Jeg er et menneske, født homofil og kan ikke noe for hvilken legning jeg har fått.

Når vi lever i en verden med land som Russland og Uganda som krenker de homofile med for eksempel livsvarig fengsel og straff for kun å være et menneske, er det tydelig på at homokampen står på for hver dag som går. Selv om at Norge viser fremskritt i saken, betyr det ikke at kampen er over. Bare hvis vi ser til vårt eget land, viser ikke vi heller store fremskritt igjennom tidene. Det er bare å se noen uker tilbake når kirkemøtet vedtok at homofile ikke kunne gifte seg i den norske kirken.

La oss si at jeg hadde bodd og kommet i fra Russland. I dette langstrakte landet er det ikke lov å vise sin seksualitet offentlig hvis du er homofil. I det store og det hele betyr det at jeg ikke kan vise meg i offentligheten. Eventuelt må jeg ”spille” en annen karakter for å vise meg offentlig. Ergo, jeg kan ikke være meg selv i Russland.
Jeg liker ikke å kalle meg en ”femidott”, men det er ingen hemmelighet at jeg er veldig vimsete og har mange av de stereotypiske trekkene til en som er homofil. Bare det er nok i Russland til å bli banket opp, nettopp fordi du viser at du er homofil. At et land som Russland kan ha en lov som dette får meg til å bli kvalm, uvel og provosert.

Det samme gjelder Uganda. Der er det mye likt med Russland, bare at hvis du bryter denne loven med å vise din seksualitet offentlig kan du risikere en livsvarig dom i fengsel. Tenk det, jeg synes det virker for uvirkelig til å være sant. At det finnes land i verden i 2014 som har lover og regler som sier at du kan være i fengsel resten av ditt liv nettopp fordi du er homofil. Tenk å oppholde seg i fengsel resten av ditt liv fordi du er født homofil, og ikke kan gjøre noe med det. Det er ikke så ”enkelt” at man kan bytte seksualitet over natten.

Kan refere til denne (http://www.nrk.no/nordnytt/_-hvorfor-er-jeg-homofil_-1.8317563) saken, som NRK lagde for 2 år siden som handler om akkurat det jeg prøver å få fram. At tiden og kampen om homofiles rettigheter har blitt bedre, men kampen er ikke over. Og da mener jeg spesielt i andre land. Kampen om homofiles rettigheter er ikke over før det er så enkelt å komme ut av skapet som å knekke en barnål. Kampen er ikke over før alle homofile får gifte seg hvor de vil og sist men ikke minst.. Kampen er ikke over før homofile kan leve fritt i absolutt alle land.

Poenget med innlegget er at jeg føler ofte at homokampen blir litt for mye glemt. At samfunnet tar det forgitt at homofiles rettigheter ikke trengs å gjøre noe med eller at det trengs å opprettholdes. Det er feil, hvis vi glemmer av homofiles rettigheter blir en stor del av befolkningen glemt av. Mellom 5-10% av hele verden er homofil, og dette gjelder bare de som er åpne og har kommet ut av skapet med sin seksualitet.

Men vit det kjære venner, kampen er ikke over. Vi må fortsatt stå på for homofile rettigheter. Be Gay, Be Proud.